Spente la vi fra kai i Egersund på formiddagen i god bris, som raskt økte på til liten kuling. Det kjennes alltid godt å komme av sted. Det var ikke mange båter å se underveis, men da vi etter mange timer møtte oljeplattformer i havet, fikk vi inn lyd på radioen fra deres kommunikasjon med land. På en vennlig forespørsel fikk vi siste værmelding fra dem. Nordsjøen er kjent for å være forholdsvis grunn, og da vinden etter hvert dreide imot, ble det ganske krapp sjø å håndtere.
Den andre båten vi seilte med røk festet til forstaget i baugen, og måtte søke inn til Fraserbourg for å reparere dette før de kunne seile videre. Dette er en stor havn, men mange av havnene inn mot Inverness er ganske grunne for seilbåter. Vi krysset sakte men sikkert vestover, tett inntil land, for å få minst mulig strøm imot, og kom til Inverness sent på kvelden.
Rett etter Kessock Bridge får vi Inverness Marina (https://www.invernessmarina.com/). Det er et moderne anlegg, som har godt med plasser, og vi var glade for å kunne fortøye der. Det var kraftig strøm under broa, men med en gang vi dreide inn sidekanalen til marinaen, ble strømmen så godt som borte. En svært fornøyd gjeng fikk seg en vel fortjent ankerdram og en god hvil.
Caledonien-kanalen
Fra Inverness Marina er det kort til sjøslusen inn i Caledonien-kanalen. Vi fikk 20 m/s i hekken på vei inn der, men slusen ble åpnet etter planen. Tømmerstokker skrådde ut i vannet i innseilingen til den første slusen, så det var ikke lett å hoppe i land eller fendre. Men med et tigersprang fikk vi et tau i land, og der lå vi ikke leneg før en vennlig dame kom og slapp oss inn i første sluse. Noen sluser senere lå vi mer sentralt i Muirtown Basin Marina ved Inverness. Her var det noen store butikker rett ved, så vi fikk bunkret det vi trengte for kanalturen, og gikk også en tur til Inverness sentrum. En sjarmerende by som hadde mye å by på.
Det er mange muligheter til hyggelige stopp underveis i Caledonien-kanalen. Vi møtte stort sett erfarne båtfolk underveis, med unntak av en del av kanalen der det ble leid ut båter. Der var sjømannskapet mer varierende må vi med et smil kunne slå fast.
Det er viktig å ha med godt med tau med god lengde, og å fendre opp godt. Der slusene har stått mye under vann er det mudder og slim på sluseveggene, så jeg vil anbefale å ta med en fenderplanke, eller presenning.
Høydepunkter var å se etter sjøuhyret i Loch Ness, og en hyggelig kveld blant trivelige skotter ved Fort Augustus. Vi glemmer heller ikke Neptun Staircase. Etter en feil på jernbanebroa i den siste av åtte sluser, måtte vi ta alle slusene baklengs opp igjen. Dagen etter var vi glade for å se jernbanebroa svinge seg til siden, og passere de siste slusene ut i havet. Fra kanalen seilte vi ned til Oban, og la til på et godt anlegg med flytebrygger der.
Distanser:
Caledonien-kanalen er 50 nautiske fra Inverness til Fort William. Derfra til Oban er det 27 nm.
Indre Hebridene
Oban er en hyggelig by, og et knutepunkt på Skottlands vestkyst. Mange ferger går herfra til de ulike øyene, og du kan ta toget hit fra Edinburgh (se www.omio.com ). På restauranten EE-USK, som ligger i havna, fikk vi turens mest fantastiske sjømatmåltid. Her er også utsalg av Harrys Tweed på 18 Argyll Square, og vi møtte det søteste eldre ekteparet der, som må ha jobbet med å selge denne fabelaktige merkevaren fra Hebridene der i veldig mange år.
I Loch Spelve, sør på Isle of Mull, la vi anker, og rodde i land for en kveld på stranda. Der ble det bål og fyring av den sammenleggbare badstua, som vennebåten vår hadde med. Det ble en super sommerkveld, og langt å bære jolla til vannet når tidevannet hadde tatt sine meter ned. Tidevannet bestemmer når du kan seile inn og ut av denne havna, og det gjelder mange steder i Skottland. Vi ble vant til å se etter passasjen med mest tidevann på dagens seilas, og å planlegge avreisen fra havna etter dette.
På vei mot Port Ellen var vi innom Craighouse, en god havn som ligger sørøst på øya Jura, der du passerer fjelltoppene med kallenavnet «the three paps of Jura».
Her, som mange andre steder, er det lagt ut bøyer som du kan legge deg i, mot en betaling til havna. Isle of Islay er whisky-øya framfor noen, og har en trivelig havn i Port Ellen. Med ni destillerier på øya er det mange muligheter for å få smakt på noe godt. Husk likevel at det kan være viktig å booke plass på smaking eller omvisning, fordi etterspørselen her er stor. Laphroaigh, Lagavulin og Ardbeg ligger på rekke og rad på sørsiden, og kan nås med en god gåtur fra havna.
På vei nordover fikk vi en nydelig sommerkveld ved Puilladobhrain, en populær ankerplass. Innerst var det veldig mange båter, men det var god holdebunn og le også lenger ut. Nordøst på Isle of Mull ligger sjarmerende Tobermory med sine fargerike hus, som er verdt et besøk. Det er fascinerende å lese om alle de voldsomme feidene som har vært mellom de ulike klanene på øyene her underveis. Vi er glade for å møte vennlige skotter over alt for vår del, som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss, mens vi seiler nordover langs kysten.
Distanser:
Oban – Craighouse 35 nm. Craighouse – Port Ellen 30 nm. Port Ellen – Stornoway innenfor Mull 155 nm.
Ytre Hebridene og Orknøyene
Stornoway havn ligger midt i sentrum av byen, og etter et fin seilas fra fastlandet, ble vi tatt imot av en vennlig havnevakt på flytebryggene her. Vi leide bil og reiste rundt på øya Harris. «The Lewis chess pieces» var utstilt på festningen i Stornoway da vi var der. De ble funnet på en strand ved Uig, vest på Lewis, og er laget av hvalrosstenner på 1200-tallet i Norge. I likhet med brikkene, var stranden virkelig verdt å se. Men veien dit var spennende å kjøre, med møteplasser for at bilene kunne passere hverandre, og kjøring på venstre side.
Mange som bor på ytre Hebridene har en vevstol. Den vever likt uansett om bestemor eller lillebror tråkker på pedalene, og gir verdifull inntekt til innbyggerne der. Varemerket Harris Tweed ble beskyttet allerede i 1909, og krever at ulltøyet er vevet på Ytre Hebridene. Det er flotte stoffer, og de er å finne i nesten hver butikk du ser på disse øyene. De selges som sydde produkter eller metervis. Vi fikk besøkt en gård, og sett hele prosessen fra oppsett av renningen, spoling av ulltråd på sneller til skytlene, til hvordan hullkortet laget mønstre i stoffet. En stolthet på disse øyene, med god grunn (se mer på www.harristweed.org).
Fra Stornoway til Kirkwall på Orknøyene er det omtrent 110 nautiske mil. Vi merket at det ikke var mye som tok av for sjøen da vi kom nord for Lewis, men det var greie dønninger å seile på. Vi holdt god avstand til Cape Wrath, nordvest på Skottland, som er kjent for sterke strømmer. Det samme gjelder innseilingen til Kirkwall, så igjen er det viktig å følge med på tidevannstabeller og klokka.
Fordelen med å seile innom Orknøyene på vei tilbake var samtidig å unngå området Pentland Firth, mellom Orknøyene og Skottland. Her går noen av klodens kraftigste tidevannsstrømmer, det har vært målt 16 knops strøm her, og mange av strømmene og virvlene har fått navn.
Orknøyene ble befolket fra Norge på 7-800-tallet, og vi finner mange spor av dette. Sentralt i Kirkwall ligger St. Magnuskatedralen, som ble oppført av jarl Ragnvald Kale Kolsson til ære for Magnus Erlendsson. Her henger det norske flagget, og vevnader som er gaver fra Norge i kirken.
Ved Stenness står det en gruppe steiner som er opptil fem meter høye, som er fra sen steinalder, og like ved står den såkalte «Ring of Brodgar», der det nå står igjen 36 av 60 steiner som opprinnelig stod i denne sirkelen. Stedet skal være assosiert med ritualer knyttet til norrøne guder, og det var antatt at stedet hadde magiske krefter. Det samme så vi på Lewis, med «the Callenish Stones». Det er fascinerende å se, og imponerende at disse steinene, som kan veie mange tonn, i sin tid var flyttet mange kilometer for å bli stilt opp akkurat her.
Vi kjørte også innom sjarmerende Stromness på vår rundtur her, et tettsted med gågata bak en rad med bygninger mot sjøen. Kanskje på grunn av vinden, undret vi. Det var mange lokale forretninger med morsomme produkter å finne her, inkludert lokalt produsert mat, og langt færre cruiseturister enn i Kirkwall. På returen til Kirkwall så vi ut over Scapa Flow, et stort basseng der maks dybde er 60 meter. Etter første verdenskrig ble den tyske flåten lagt her, men i frykt for at skipene skulle komme i andres hender, besluttet en tysk admiral å senke hele flåten i 1919. Scapa har gitt navn til et lite whiskydestilleri her sør for Kirkwall også, som i likhet med Highland Park-destilleriet er verdt et besøk.
På hjemreisen ble det dessverre lite vind, men det ble en fin overfart over Nordsjøen tilbake til Norge, etter flotte opplevelser i vest.
Distanser:
Stornoway – Kirkwall 110 nm. Kirkwall – Flekkefjord: 300 nm.
Praktiske tips
For informasjon om kanalene i Skottland, kan du se nettsiden: www.scottishcanals.co.uk
Her finner du ulik praktisk informasjon for å seile gjennom kanalen, eksempelvis dybde – og høydebegrensninger for fartøy og en reiseguide for kanalen.
Du betaler en pris for å reise gjennom kanalen på et visst antall dager, prisen avhenger av lengden på båten. For å bruke 7 dager vestover i kanalen, betaler du 24,35 pund per meter båtlengde.
Husk at Skottland er utenfor EU, og du må ha med pass. Per i dag er det ikke påkrevd med visum hvis du skal være der under 6 måneder.
Det er andre koblinger på gasstankene i Skottland, så ha med nok gass.
Boka «Øyene i vest» av Kirsti Jareg forteller historien til Hebridene, Orknøyene og Shetland, og er spennende å ha om bord, for å lære om historien til stedene du besøker på reisen. Ellers har nautisk fritid gode havnebøker som er verdt å ha med. Det lages faktisk årlig en bok i Skottland, som du kan få gratis med gode havnebeskrivelser – men havnene blir fort tomme for den.
Det er laget svært detaljerte båtkart, som er digitalt tilgjengelige, med mye god informasjon i. Disse får du tak i her: https://www.antarescharts.co.uk/
Vi hadde Navionics sine kart installert på et nettbrett, med veldig gode beskrivelser av tidevannet, som kommer opp som piler i kartet for å vise hvilken vei strømmen går.
