Men et sjøens folk er de så absolutt – ja, en fiskerinasjon på linje med vårt eget kongerike. For en Kari Nordmann som meg, var det en smule pussig at de to måtene å ferdes på sjøen på ikke gikk hånd i hånd. Hvordan hang dette på greip? Denne gåten måtte vi nøste opp i. Og med tre måneder dedikert japanske farvann foran baugen, skulle vi virkelig gå Japan under huden.
Vårt utgangspunkt:
Vi kjente ingen som hadde seilt her tidligere. Vi hadde funnet kun én facebookgruppe, som med sine snaue 2.500 medlemmer var mikroskopiske å regne i forhold til norsk standard (Seilere på Facebook + Langturseilere = nesten 30.000 medlemmer).
Innreisedrama til Okinawa
Startskuddet for seilasen vår er den sørlige øya Okinawa. Ifølge sikre kilder en travel øymetropol over vann, og et dykkernes mekka under vann. Vi skulle for det meste holde oss i mellomsjiktet, på vannet, et blått stykke verdenskart skipper Paul Lübbe m/mannskap allerede hadde rukket å snuse på under etappen fra Filippinene til Japan. SY “Nora” var for øyeblikket i rute mot marinaen, hvor vi hadde timet felles ankomst fra Filippinene og Oslo nærmest på minuttet. Trodde vi, i det minste. Jeg kunne bokstavelig talt forvente å spotte 48-foteren fra flyvinduet. Og det virket som om piloten var like ivrig i utkikkstjenesten, for straks mistet jeg telling på alle rundene vi sirkulerte over havnebassenget før landing. Men: ingen seilbåt så langt øyet kunne se. Var det noe som skurret?
Et par timer senere tikket det inn en iridiummail: «Vi ble nektet å innklarere inntil videre, kystvakta ba oss forlate japansk farvann, hvis ikke ville det få konsekvenser (….)» Jøss – litt av en velkomst, over og ut liksom? Dypt overbevist om at alt var på stell – skipspapir, visumskriterier og ikke minst online innklareringsprosedyrer, kunne jeg ikke forstå hvilke byråkratiske snublesteiner som potensielt lå i veien?!
Det viste seg at epostadressa vi hadde fått oppgitt til Port Authorities, var feil. Ingen av offiserene forventet vår antreden, og slo alarm. Paul & Co. måtte værsågod pelle seg ut på dypt vann og – på ny – navigere seg gjennom hele online-papirmølla innen 24 timer. No mercy her, altså.
På andre forsøk gikk det heldigvis bedre. Omsider på plass i marinaen i Yonabaru var påmønstringens time kommet, og crewlista var prydet av både norske, tyske og svenske innslag. Deriblant den yngre garde bestående av to småtasser og to tenåringer. Lang historie kort: 1 x familie fra Østfold + 1 x familie fra Trondheim + 1 x dedikert kameramann, som stod på terskelen til et felles oppdrag: En pilotfilmproduksjon som skulle tilbakelegge strekningen Okinawa-Osaka. Eller cirka halve Japan på langs, om du vil.
Tidsvinduet var smalt så det var bare å hive seg på båtprepp og proviantering, og blåse langt i akklimatisering. Vel, det var kanskje lettere sagt enn gjort. Mens tropeheten gang på gang slo oss sjakkmatt, vokste lengselen etter å komme oss ut på åpent hav. Til tross for at landet ligger godt plassert på den nordlige halvkule, fikk vi erfare at sommeren sannelig får rødt utslag på gradestokken. Etter en bedre sushimiddag servert i ekte japansk rullebånd-stil, tok vi farvel med Okinawa og satte kurs mot det japanske fastlandet. Østkinahavet neste!
«M/S Koutokumaru, M/S Koutokumaru, PLEASE come in!»
«Wow – sjekk den stjernehimmelen ‘a. Har aldri sett noe lignende!» hører jeg entusiastisk mens jeg titter hodet ut i cockpit, klar for nattevakt. Med det sagt, mens vi venter på at vinden skal innhente oss, får vi all verdens tid til å titte på stjernene. Da den etter hvert tar seg såpass opp at vi kan lufte gennakeren, er iveren stor. “Nora” som danser nordover i lett bølgevalg er et vakkert syn. Båt og mannskap er i sitt ess – ja tenk, endelig er etappen vi har drømt om såå lenge et faktum.
I nesten to år har vi drodlet om å seile i Japan, og dette er ikke hvilket som helst seilas. Det er generalprøven til et enda større dokumetarfilmprosjekt neste år. Turens profesjonelle filmmaker, Audun Amundsen, har fått utviklingsstøtte fra Midtnorsk Filmsenter, og målet er å teste utfordringen å være ni personer i samme båt. Derfor setter vi nå kursen «straka vägen» på langs av Østkinahavet og får smaken på havkrysningsmaraton.
Vindfattige stunder benyttes til middagspauser med stup og mageplask overbord, og badetemperaturene er det ingenting å si på. Bortsett fra kolliderende flyvefisk er trafikken i Østkinahavet behagelig laber, men skal til gjengjeld gi oss hodebry i det vi nærmer oss kysten. Et skip på kollisjonskurs gir oss en fin mulighet til å drille vårt ferske mannskap i VHF-telegrafen. Første forsøk, men ingen reaksjon. Nå er «M/S Koutokumaru» kun et par nautiske mil unna, og kapteinen selv prøver i sitt mest diplomatiske toneleie å få kontakt: «M/S “Koutokumaru”, this is sailing vessel Nora Simrad, would you please come in?».
Minutter og ytterligere forsøk passerer i fastforward-modus, men på linja er det stille som i grava. Kommandoen kommer, og det er bare tida og veien for å dumpe gennaker og forseil og unnslippe containerdoningen som nærmer seg faretruende forenom tvers. Dette skulle bli et typisk fenomen gjennom hele sommerferien. Uansett hvor høflig vi kalte opp møtende båter, hersket kun øredøvende stillhet. Fair enough at japanere selv hevdet å ikke være noen kløppere i engelsk, men det å respondere på VHF’n var da alminnelig sjømannsfolkeskikk?
Svaret lå nok dypere i den japanske kulturen: her til lands strebes det hardt for å ikke være til bry for andre. Man skal for Guds skyld ikke stikke seg ut, og lage minst mulig vesen ut av seg. Det gikk etter hvert opp for oss at våre medtrafikanter så å si gjorde alt i sin makt for å vike unna oss – til og med taubåter med slep tok en stor bue rundt “Nora” for å gi oss forkjørsrett. Vår teori er at de oppfattet det som utrolig pinlig å bli oppringt på kystradioen, for ingen skulle ta de på at de ikke fulgte sjøfartsreglene.
Vi hadde forresten fortsatt til gode å se en seilbåt under seil – fantes de?
Et lite stykke Middelhavet midt i Japan
Apropos sjøfartsreglene. Med kystvaktas velkomstkomité hadde Japan på sett og vis lagt lista for resten av seilturen: Regler er til for å holdes, skjønn er liksom ikke noe man går rundt med i sin psykososiale verktøykasse. Lovlydighet er en dyd, ikke påprakket folket, snarere innebygd. Paul uttalte så smukt at «Japan er prakteksempelet på et Tyskland som fungerer».
Senest når vi gjør landkjenning på øya Shōdoshima og ser hvor mange som «fortsatt» går rundt med covid-munnbind, tar vi oss selv i å gå litt på eggeskall. Aye Aye, Samurai – men stopp en halv. Bakom kjølen la vi også samtidig enhver tendens til den synlige korrupsjonen som hadde «krydret» seiletappene i Filippinene og Indonesia. Forsiden av medaljen kunne bli en solskinnseilas med garanti for trygge havner, rene og velholdte gater, spisesteder og marinaer. Attpåtil ingen spor av pirater.
Vi bestemte oss for å gi Kardemommelovens land en ny sjanse. Og på Shōdoshima lar vi oss positivt overraske. Innseiling til havna kan minne om en søreuropeisk kystby. En havneparade prydet av dus mur-arkitektur – rammet inn av staselige hotellklatter eller koloniale bygninger. De upåklagelige vindforholdene tillater at vi kan krysse oss hele veien inn til kais og legge til under seil. Her fortøyer vi ved gjestebrygga i det som viser seg å være en svært inkluderende og fargerik landsby. Deadline på vår faste reisebrevserie nærmer seg med stormskritt, og litt småfebrilsk er jeg på jakt etter et tilfluktssted for å begrave meg ned i tastaturet. En munter mann kommer meg straks til unnsetning «Leter du etter en café? Kom, bli med meg».
Med et par uker i Japan på sokkelesten nøler jeg ikke veldig lenge. Godt kamuflert av bonsai-furuer, blir kafeteriaen og den spontane «kaffepraten» starten på en pirrende trang for å oppleve alt det Japan har å varte opp med. For en kultur dette landet har! Sågar denne bittelille caféperlen skjuler masse håndverk og utskjæringer, som templene i landsbyen tar til atter nye høyder. Og forresten – det var ikke uten grunn jeg satte kaffepraten i gåseøyne. Den ble nemlig avviklet på digitalt vis med Google-Oversetter som uvurderlige tolk.
Det er ikke godt å vite om det er øya i seg selv – eller det å ha kommet innunder huden på kulturen – iallfall er det på Shōdoshima vi forsones med Japan. Denne øya slutter aldri å overraske, og det søreuropeiske preget har gitt den kallenavnet Lille-Milos. Historien sier at en gresk madame ble helt i hundre over å ha funnet sitt andre hjem på motsatt side av kloden, og brakte med seg oliventrær hun mente ville blomstre på lik linje med olivenfruktene Middelhavet.
For oss, som aldri har satt hverken turistavtrykk eller stive sjøbein i Grekenland, er det ganske spesielt å være i Japans svar på Middelhavsparadiset. Vakre olivenlunder og tradisjonsrike vindmøller dekker åsryggene om hverandre – og foreløpig vet vi det ikke. Den frodige øya i hjertet av Setosjøen er forbundet med heksekunst, og svinger åpenbart tryllestaven over “Nora” for å omdirigere seilkursen og lokke oss tilbake både én og to ganger.
Navigasjon i Golden Gate-terreng
Ombord har vi funnet en ålreit vaktrytme som de fleste klarer å holde. De fleste = de som ikke sovner på nattevakt. Og nå som vi har beveget oss inn i Japans store innlandssjø er det virkelig “no-go” å blunde på vakt! Nå er det lille “Nora” versus de virkelig store. Før du vet ordet av det, kan det dukke opp en bulbnese bak odden, eventuelt en rad fargerike containere på toppen av en grønnkledt åsrygg. Her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen!
Ikke siden Singaporestredet hadde vi opplevd lignende virvar på AIS-skjermen. Det kunne like godt forveksles med en kunstnerisk strektegning én av 3-åringene hadde laget. Den største utfordringen her på Seto-sjøen skulle vise seg å bli en stor overraskelse – morgentåka som aldri lettet. Den la seg som en tykk dis som varte hele uka til ende.
Sett på makan, Japan var virkelig mysterienes land. Dette gjorde navigasjonen mildt sagt utfordrende, faktisk var det klin umulig å skimte kryssende trafikk før vi fikk skipene på kloss hold. I begynnelsen turte vi knapt å sette gennakeren, i frykt for nesten-kollisjoner når vi bare var et par stykker på vakt. Fenomenet oppstod i det de mange øyene i Seto-sjøen dannet et vakuum rundt tåka, som i den varme, fuktige lufta este ut til en tykk dis kalt adveksjonståke.
I takt med at vi nærmet oss mer sentrale strøk av Japan, ble tettheten av broer og havner større. Vi snakker om et land som har om lag 730.000 broer. Ikke rart vi måtte dukke under mange av dem på vår ferd nordover. De aller fleste så ut til å slektes på Golden Gate – med store stålpilarer og et edderkoppnett av vaiere. Ofte var det ikke rent lite strøm mellom kystlinjene disse broene bandt sammen – formulert med andre ord: de trange flaskehalsene vi skulle komme oss helskinnet gjennom. Fra før hadde vi i et ublidt møte med Fredrikstadbrua på rullebladet, så brokapittelet skulle bli et helt nytt eventyr for oss. Og denne gangen bestod vi brotesten.
De to minimatrosene om bord, Ailo og vår egen Morgan Leander, moret seg over dagens høydepunkt, nemlig badestunden i cockpit i hver sin røde badetønne. Mellom broer og på tvers av hovedskipsleder, fikk vi oss en skikkelig støkk. Nå skulle venneparet vårt, filmskaper Audun og partner Anne, få erfare at man ikke kan stole blindt på AIS’n. Anne tok det med klunkende ro da et skip på styrbord side ifølge instrumentene var utenfor faresonen. I virkeligheten var AIS-transmitteren deres unøyaktig, og vi kunne ikke vært MER på kollisjonskurs. Skummelt.
Etter hvert ble vi tryggere i trøya og i seilføringen, og en dag med moderat vind gikk gennakeren nærmest stormfokka i næringen. Litt for overmodige, ikke minst utålmodige etter å komme i havn, tynte vi den litt vel mye, slik at head-øyet på toppen gikk dukken og 100m2 nylonprakt deiset ned på dekk og over bauget.
Neste morgen var det spinnakeren som måtte gjøre nytten som gennaker, og vi fant for første gang ut hvor langt på den «asymmetriske skalaen» denne fargeklatten faktisk kunne trimmes uten å kollapse.
Marinaplass i mafiabyen
Mens disen fortsatt omslynget Seto-sjøen og morgendemringen gjorde stemningen ekstra trolsk, krysset vi inn mot det som ifølge kartet skulle være en yachtklubb helt innerst i Osaka Harbour. Og snakk om yachtklubb! Først ville de ha 2000,- kr. natta, for så å forlange 2600,- – inkludert forbud om å bade i bassenget. Med et hull i lommeboka stakk vi videre morgenen etter.
«I’m from Norway», fortalte Harald som var velkomstkomitéen i neste marina. Vel og merke etter at vi hadde skravlet i vei på engelsk i 10 minutter. Ved marinabrygga ved siden av Haralds 43-foter var vi nå kommet for å bli (stuck). Båten trengte service, og etter at trøndergjengen og kameramann Patrik hadde takket for seg, lagde vi oss en hverdag her i Japans tredje største by. Eller – skal vi tro våre nye båtkompiser her – landets farlige by. Marinaens ingeniør Simon hadde emigrert hit fra England for 30 år siden, og var lykkelig gift med en god fot plantet innenfor det japanske samfunnet. «Det er her mafiaen sitter», avslørte han. Jeg trodde ikke jeg hørte riktig. Inntrykket av Kardemommelovens lovlydige land slo sprekker.
At var dette var en mektig metropol, var det ingen tvil om – attpåtil med et slør av Hollywood. I et fasjonabelt hjørne av “mafiabyen“ ligger nemlig Universal Studios Japan. Spillefilmbransjen hadde tydeligvis tatt seg opp igjen. Osaka ble vårt første møte med en ekte japansk storby, som skulle ta oss på senga med all sin hektikk og teknologiske høypuls. Blinkende neonlys. Mylder av mennesker. Veggpynt i form av krafsende monsterkrabber som innkastere til restauranter. Etter at vi knapt hadde sett folk i gata i Okinawa lot jeg meg rive med av dette første møtet med en hightech asiatisk city, og sugde til meg hver eneste, nye opplevelse.
Marinaen vår lot til å være ett av de få stedene i landet hvor folk hadde «oppdaget» seiling. Og ja – det fantes seilbåter som ikke bare stod til pynt. Imidlertid fant vi ut hva som legger en stopper for japanske seileres langturdrøm: Skal du forlate landet med en japanskregistrert seilbåt, er du pliktet til å ha med deg en sertifisert mekaniker. Seiling er altså ikke for Gud og Hvermannsen, mens i havnebassenget i Osaka har dog vi klart å lokalisere Japans mer seildedikerte kretser. Og senest når Vendee Globe-raceren “NMG Mori” legger til på motsatt side av den ellers så tomme gjestebrygga, skjønner vi at seilerlivet i Japan er en smule posh. Det pussige er at infrastrukturen ligger der og venter med strigla havner og fasiliteter i fleng. Men som regel har vi vært én av toppen tre båter i gjestehavnene langs østkysten midt i sommersesongen, med boltreplass så det holder.
Seilasen i Soloppgangens rike har ikke bare gitt oss et verdifullt innblikk i den japanske kulturen. Vi hadde fått svaret på spørsmålet som hadde opptatt oss i over et år.
JA, Japan er høyst seilervennlig. Over og ut.
