– Jeg har et driv etter å være der ute og bli bedre. Jeg har et enormt behov for å bli best. Det føles som et uoppnåelig mål. Å være best er et øyeblikksbilde der og da, men så kommer det alltid noen etter deg som er bedre. Så å være best hele tiden er ikke fysisk mulig. Men det er en drivkraft inne i sjelen om å være den beste seileren jeg kan være, sier hun.
Henriette har bestandig hatt konkurranseinstinkt, men ikke fått helt utløp for det på grunn av de fysiske plagene. Seilingen endret alt dette
Fikk utløp for konkurranseinstinktet i seilingen
Henriette har bestandig hatt konkurranseinstinkt, men ikke fått helt utløp for det på grunn av de fysiske plagene. Seilingen endret alt dette.
– Det er først i seiling jeg hadde en sjanse til å konkurrere. Med en kronisk muskelsykdom blir man ofte fortalt at «dette kan du ikke», «du må moderere deg», «det kan gå galt å trene for mye» osv, sier Henriette.
Hun er overbevist om at toppidrett i hennes situasjon er bra.
– Om mengdeforholdet mellom trening og restitusjon er korrekt gjør det ingenting å pushe kroppen utover alle grenser, sier hun, og fortsetter;
– I kraft av at jeg plutselig ikke klarte mer, og ble uførestrygdet for et par år siden, så oppdaget jeg at toppidrettslivet er den beste formen for framdrift. Det var en fysioterapeut på et rehabiliteringssenter som mente at jeg burde drifte livet mitt som en toppidrettsutøver. Da fikk jeg ekstra motivasjon til å prestere, når det også har en helsegevinst.
Solfrid Kvinnesland seilte litt i KNS for tre år siden, uten at hun helt ble bitt av noen seilbasille. Først da hun reiste til USA et semester som utvekslingsstudent i biovitenskap kjente hun på et savn til seilsporten.
– Da jeg kom tilbake til Norge spurte Hedda Sørensen meg om jeg ville seile mer, og jeg ble satt i kontakt med Henriette. Da fikk jeg se hvor gøy paraseiling kan være. Jeg drev med mye idrett før jeg ble skadd, men var aldri noe særlig introdusert til paraidretten, sier Solfrid.
Hun er også helt klar på at å trene som toppidrettsutøver en god måte å gjøre det på, med fokuset som er på ernæring, hvile restitusjon og trening.
– Jeg har en veldig drive på å bli god. Så jeg håper seiling blir tatt inn i paralympics, sier hun videre.
Fikk slag etter trafikkulykke
Solfrid ble utsatt for en trafikkulykke der legene først ikke oppdaget at hun var mer alvorlig skadet enn de først trodde. Hjertet stoppet på operasjonsbordet, og hun fikk etter hvert slag som følge av det.
– Hovedskaden i ulykken, før slaget kom, var en knust venstre arm og albue. Det ble mye åpne brudd som fikk litt mer oppmerksomhet enn usynlige skader. Slaget ga en venstresides lammelse og en multioperert venstrearm som ikke er så fungerende, forklarer Solfrid.
De to har nå blitt et skikkelig godt team i båten.
– Vi utfyller hverandre godt. Kommunikasjonen i båten er helt sinnssyk. Har jeg en tanke i hodet, så har hun gjort det før jeg får sagt det, smiler Henriette og ser bort på seilervenninnen.
– Å forstå hverandre er veldig viktig når man skal seile sammen i en båt, svarer Solfrid.
Intervjuet er ferdig, og de skal ut i Oslofjorden for å trene i friske og vindfulle forhold, med et langsiktig mål – paralympics.
Men det blir ikke i Los Angeles om fire år. Håpet er at seiling er inne i programmet til Brisbane i 2032.
