Jentene er ikke helt ukjent med trebåter; De har en far som er trebåtentusiast og trebåteier, og de har vokst opp med å seile trebåt i familien. Men det var altså i fjor at de tok steget og investerte i en egen båt, som nå ligger pent og pyntelig ved siden av farens båt på Blommenholm Båtforening.
Ble både sjarmert og nysgjerrige på «Vanitie»
– Vi var på et høsttreff med Klassisk Treseilerklubb da vi fikk høre at det var en båt til salgs, og som ville passe ypperlig for oss. Det var snakk om «Vanitie», og vi ble både sjarmert og nysgjerrige. Vi tok med oss faren vår, som er aktiv treseiler og godt involvert i trebåtmiljøet, og han mente at dette var full klaff for oss. Vi ville ha båten, men slik ble det ikke i første omgang. Den ble solgt litt under nesa på oss til noen andre. Vi ble litt lei oss, og la det på hylla, forteller Lise.
Men så tok historien en ny vending. Lise forteller;
– Da «kjærlighetssorgen» etter hvert hadde lagt seg, fikk plutselig Thea en litt kryptisk melding om at «Vanitie» plutselig var til salgs igjen. Det var noen ildsjeler som mente at denne båten skulle jentene ha. Han som kjøpte båten i september solgte den til oss. Da ble det en skikkelig fin seilas fra Grimsøykilen utenfor Sarpsborg i slutten av oktober i fjor. Vi har hatt båten i drøyt et halvår. Vi rakk ikke å gjøre så mye mer enn å seile hjem, for to dager senere stod «Vanitie» på land. Nå har vi prøvekjørt henne to ganger, og i mellomtiden har vi pusset veldig mye. Vi har ikke vært lite om bord, men mye om bord - på land.
Eid av seilmaker på sørlandet
«Vanitie» ble bygget i 1948 i Grimsøykilen i Skjeberg, Østfold, som en av fire spissgattere. Thea og Lise forteller at skuta var lenge i eie hos en far og sønn Fredrik og Ole Brodersen i Lyngør på sørlandet. Faren var seilmaker, og alle fire seilene på «Vanitie» er laget av ham.
– Hun er derfor perfekt rigget for å seile! sier jentene, og legger til at det er mange, spesielt på sørlandet, som vet om båten, siden den var eid av en kjent seilmaker.
– Hvis vi forteller folk fra Lyngør, eller noen som har hytte der nede, at vi har kjøpt «Vanitie», båten til Brodersen, så vet alle hvilken båt det er, smiler Thea og Lise.
Det er mange, spesielt på sørlandet, som vet om båten, siden den var eid av en kjent seilmaker
Hva så med arbeid og vedlikehold?
Joda, søstrene har allerede brukt mange arbeidstimer om bord.
– Vi startet med det helt enkle, årlige vedlikeholdet, som å pusse ned og lakke, og sparkle og shine fribordet. Alt skal jo læres når vi har ny båt. I god tro kjøpte vi en maskeringsteip som ikke fungerte så bra i solen. Da vi dro den av etter å ha lakket treverket, dro vi samtidig med mye av malingen på dekk. Så da er disse stygge flekkene sparklet og pusset opp, og dekket er malt på nytt, forteller de.
Gikk på en lakkeringssmell
Det måtte lakkeres i tre runder, fordi søstrene gikk på en smell når det gjelder viktigheten av å unngå minusgrader eller fukt i luften de neste 24 timene etter lakkering.
– Etter at vi ble ferdige med å lakke i sekstiden på kvelden i påsken, våknet jeg i femtiden morgenen etter til minus tre grader, og fikk naturlig nok litt panikk. Da jeg kom tilbake til båten så jeg at vi måtte pusse ned og gjøre alt på nytt, sier Thea.
Lise har måttet lære seg å bruke symaskin under oppussingsprosjektet.
– Jeg har sittet mye inne i båten. Vi kjøpte inn en hel haug med stoff, og jeg har trukket om putene i salong og i stikk-køyer, og stiftet på trekk på ryggene i salongen, sier hun.
Jentene har ikke vært redde for å kaste seg ut i det ukjente, selv om de ikke har vært helt blottet for praktisk erfaring.
– Vi har lært at det er 80 prosent selvtillit og 20 prosent kunnskap. Siden far også har en trebåt, har vi hjulpet til med å pusse opp den. Vi kunne litt fra før, men er heller ikke redde for å begi oss ut på noe. Men det er mye facetiming med pappa om lakken er blandet godt nok, eller om vi har brukt nok tape og spiker. Så han bidrar han også, sier Thea og Lise, som skryter av farens evne til det de beskriver «å veilede på avstand». Det betyr at pappaen trekker seg vekk slik at døtrene kan få prøve og feile litt på egenhånd.
– Det er sånn man lærer. Vi gjør alt selv, og så griper han inn før det går helt gæernt – før båten synker, ler de to jentene. De legger til at faren finner gode løsninger når de selv har malt seg opp i et hjørne.
– Hvilket vi gjør med jevne mellomrom, sier de med et glis.
Selv om båten er et oppussingsprosjekt er den seildyktig, og Thea og Lise har planer om å bruke den i sommer.
– Vi kan bruke den mens vi pusser opp. Vi skal også være med i noen mindre regattaer. Det blir ikke Færderseilasen på første forsøk. Vi må trene på å seile, få inn kunnskapene om regattastart og seilingsregler, og vi må samle et godt team. Så skal vi få båten i stand til Færder`n 2023, avslutter Thea og Lise Ytreland.
