Som seiler, har Peter gått litt under radaren for de fleste. Egentlig ingen grunn til det, for i hans kjølvann vugger mange store seire. Sammen med Verdensmester og Europamester Terje Wang, vokste de like gamle guttene opp i en eventyrverden på Bygdøylund, like utenfor Oslo.
De få husene delte egen båthavn. I den trange havna, ble guttene selvsagt supergode i A-jolla. Særlig til å ta raske av- gjørelser og å snu på 5-øringen. Peter, smiler og mimrer..: Dyna Fyr lå rett der ute, som en Fastnet Rock. Det var strengt forbudt å seile den distansen. Innen vi ikke kunne motstå fristelsen. Terje og jeg hadde den hemmelig- heten sammen, lenge... Vennskapet førte dem til å seile Yngling, Soling, Xpress sammen og mange seire, som sagt. Men, rormannen får jo alltid mest kred.
Som voksen begynte Peter i Fearnleys. Det var han som startet den utrolig populære Fearn-Cup. Etter mange år, sluttet han der, og det ble slutten på Cup’en. Han startet egen skipsmegler-virksomhet. Ikke tilfeldig heter firmaet Dyna Shipping AS. Klart, å kombinere 36 år som skipsmegler, må noe vike. Og det ble regattaseilingen.
Det var først da han kjøpte Baltic-en, som kunne kombinere noe ferie samtidig, at konkurranselysten fikk utfolde seg. Overall seier i ARC-regattaen og Shetland Race fikk han også på CV-en. Jeg overlater scenen til Peter. Selv sitter jeg godt i 1. parkett. Og lytter.
– En dag fikk jeg øye på en annonse. En vakker motorbåt. Konstruktør og båtbygger var selveste Ted Hood. Han var verdenskjent for sine Hood-seil, og bygget i tillegg de beste båtene. Hans største bragd var å vinne Americas Cup. Flere av kundene ville ha motorbåt, levert fra hans lille verft, «Little Harbour». Der ble den annonserte båten på 60 fot, bygget i 1995. Til en amerikaner som «pendlet» mellom New York og Long Island. Inntil han fikk «50-fotssyken».
Hmm, tenkte jeg. Skulle en seiler konvertere til motorbåt, uten å miste sjømannsdommen, kunne denne være noe. Men nesten 25 år og sliten..? Hjertet sa ja, fornuften skrek nei. Sånn er det med båt. Det er lett å bli helt CoCo! Vi hadde fått fraktet båten til Italia og min sønn, Peter jr. mønstret på med kolleger både fra Marinens dekk og maskin og gjennomførte jomfruturen ned til Kroatia. En så gammel båt, som hadde ligget stille lenge, trengte spisskompetanse. Så ble det hele etter hvert litt oversiktlig, og kjentes litt tryggere.
Da startet en ny type båtliv, uten seil. Akter, i Ted Hoods ånd, henger to seiljoller i daviter. Ofte seiler vi regatta når vi ligger på svai, når vi ikke må fikse noe. En båt av denne størrelse, alder og kompleksitet trenger nemlig masse stell. Og da vi overtok båten, hadde forrige eier mønstret videre, for lenge siden. Etterslepet lot han være om bord, men han ga rabatt.
Vi har brukt mange timer og holder på hele tiden, med god hjelp fra Brian Raastad, som jeg eide Seil-CoCo sammen med. Sakte er båten på vei til mot fordums storhet. Brian kjenner båten og systemene godt.
Selv om båten er bygget for andre farvann, er den godt egnet her hjemme. Og vi har mye uutforsket, Vestlandet og Nord-Norge står helt klart plottet inn.
Et stort poeng med «MY CoCo» er å skape et samlingspunkt for barn/barnebarn. Lære dem samhold, lære dem å seile. Ja, å lære dem båtlivets gleder, og å bruke verktøy.
Nå til hovedsaken: Båten skal oppgraderes.
– Da vi overtok skuta, hadde den 12-volt, 24-volt, 120 og 240 volt. Alt ble støttet av to generatorer, og fire batteribanker, i tillegg en haug av krysskoblede påplussinger! Dere skjønner? Mye å holde styr på.
Første fase: Strippe. Ja, utstyr altså. Ut med alt vi ikke hadde bruk for, eller var blitt for gammelt.
Eller som vi ikke forsto. Inn med mindre, men smartere greier. Vi ender opp med én moderne, lite tørst generator som skal være back-up til det elektriske. Kjernen i husholdningen, blir en voksen bank av lithium-batterier. Inverterkapasitet skal dekke brødbaking, vaske og oppvaskmaskin, pluss sikkert mye annet. Samtidig!
900 Ah/24 volt og 10 Kw 230 V. Da blir det stille og fredelig om bord. Varme er også et tema, her på 60 gr n/bredde. Båtens eksisterende anlegg består av et monster av et airconditioning/reverse cycle heating anlegg, som krever generatorhjelp. Nå blir det Eberspächer, som stille gir langt bedre varme og lufting. Sånn må det være her i nord, når vi ønsker å forlenge den korte sommeren.
Til slutt:
Om galskapen og forelskelsen holder seg, er det også fristende å gjøre noe med hele drivlinjen. Å flytte båten fremover krever fremdeles for mye av det vi burde bruke mindre av. Biodiesel? Men på sikt vil kanskje økonomiske og praktisk gjennomførbare elektriske løsninger være tilgjengelige?
