Jeg elsker å være om bord. Ligge å lese de gamle loggbøkene. Sirlig ført i pennen av erfarne seilere.
Og, Simen smiler. Han kler det. Ja, det korte skjegget også, som gråner kledelig. Forresten, seilturer med Amor og samboer også.
Vi sitter ombord i «Santana». Det er ingen hvem som helst dame. Her er litt av historien:
Simen tar litt sats, en slurk av kaffen og er igang.
– Skuta ble bestilt av skipsreder Høegh og levert i 1971. 71 fot lang. Konstruktør er van der Stadt, og bygget i The Solent, England. Ketch-riggen på en slik båt er perfekt. Dermed blir ikke storseilet for digert. Når mesanen er trimmet skikkelig, er det som å styre et tog.
Båten har hatt flere eiere. Alle hengivne. Alle har oppgradert henne. Tatt vare på klenodiet. Byssa og en av lugarene forut, har byttet plass. Dermed er byssa inkorporert i salongen.
12kW Ebersprächer, vannvarmer, sørger for deilig varme. Både konvektor-radiatorer, vanlige og gulvvarme må til. Fint å ha vanlige radiatorer også. Konvektorene støyer en del...
Nytt av året er cockpit-telt.
– Ok, ok, jeg krøp til korset. Det er ikke vakkert, men det praktiske og komfortable vant den kampen. Jeg angrer ikke.
Vi bruker båten mye. Både med kunder/gjester og helt privat. «Santana» betyr alt for meg. Jeg trodde ikke jeg kunne bli så glad i en «ting». Det er ikke langt unna at vi har halve året som overnatting. Jeg elsker å være om bord.
Snart er det vår tur til å seile «Santana» på langtur, slik de andre eierne har gjort. Jeg koser meg når jeg ligger i køya og leser de gamle loggbøkene, som har sin faste plass her.
Samtidig må jeg innrømme, det er alltid morsomt å komme til havn. Folk som kommer bort, vil bare si hvor fin båten er... Jeg kommer aldri til å bli blasert. Det er alltid like hyggelig.
Jeg ser på Simen at han mener det.
