Å lykkes den første gangen, anses nesten som umulig. Den blir nærmest en læringsprosess
Med Reliance fra 1903 som bakgrunn blir en 12-meter liten.
Boken gir et interessant, og sikkert ukjent for de fleste, tilbakeblikk til 1852, året etter at skonnerten America vant den store sølvpokalen som ble America’s Cup i 1870. Den svenske skipsbyggeren Johan Fredrik Anderson konstruerte og fikk bygget skonnerten Sverige etter å ha sett America. Den skulle ikke bare ligne, men bli bedre, vakrere og hurtigere enn America. I september 1852 ankom Sverige Cowes.
Kaptein Niclas Beckman avtalte med Americas kaptein og eier, Lord de Blaquière, at de skulle kappseile den 9. oktober, hvis vinden var over 7 knop. Det var den! America vant, men Sverige seilte en lengre distanse og man kunne regne ut at Sverige var 0,2 knop raskere. Senere har man sagt at hvis Sverige hadde vunnet, ville det kanskje ikke blitt noe America’s Cup i 1870? Som forfatteren avslutter: «And that would be a shame, wouldn’t it?”
Skonnerten Sverige.
America’s Cup – en lang serie rettslige tvister
Tittelen Exposed The dark side of the America’s Cup leder tankene bort fra de flotte båtene, de kjente konstruktørene og rormennene, de dramatiske seilasene og publikumsinteressen. Det hele starter med at eieren av America ga pokalen til New York Yacht Club gjennom et «Deed of Gift», senere bare omtalt som «The Deed». Pokalen skulle hete «America’s Cup» og være en «evigvandrende utfordring for vennskapelig konkurranse mellom fremmede land».
The Deed beskriver betingelsene som må være oppfylt for å utfordre og seile om pokalen. The Thames Yacht Club var den første utfordrer, og skonnerten Cambria ble seilt over Atlanteren til Newport. Der møtte Cambria ikke bare den amerikanske forsvarer Magic, men også 22 andre båter som den måtte slå om den skulle vinne pokalen. Det blir fort diskusjoner av slikt! Og de fortsatte, og de fortsatte……!
At en 12-meter er stor vises tydelig. Her er Gretel II hårfint foran Sverige i en start i 1977.
En av forutsetningene ifølge The Deed var at utfordrerne måtte seile på egen kjøl til USA. Det var kanskje greit nok de første ti-årene, men båtene som seilte om Cup’en rundt 1900 var ikke havgående. Noen båter krysset havet med en mindre rigg som var mer egnet enn regattariggen, og da man etter hvert kom over i 12-meterklassen var det klart at de ikke kunne seiles over «Dammen». Som det er skrevet et sted «Det står ikke i The Deed at seilasene skal være rettferdige».
Bøkene byr på mye interessant stoff om Cup’ens liv gjennom 175 år, opplysninger og fortellinger som vi finner i mange andre av de tusenvis artikler og bøker om «The Ugly Mug». La meg avslutte med denne: Sir Thomas Lipton, tekongen som utfordret for England hele fem ganger, hver gang med en ny båt, men aldri greide å vinne, ble innvilget medlemskap i Royal Yacht Squadron først i 1931. Han var jo bare en «grocer» eller en «tea merchant».
