– Jeg skulle være her i 18 måneder, og deretter jobbe videre for Veritas i Australia. Men så traff jeg en norsk dame da, sier Barry, og smiler lurt.
Barry giftet seg etter hvert med Reidun og de fikk to barn. Dermed ble de 18 månedene til ti år, tre av disse i Gøteborg, før de flyttet til Brisbane i Australia, hvor han også jobbet for Veritas. Der bodde de i tre år, før de returnerte til Norge, og har bodd siden. Barry og Reidun er fortsatt gift, nå med fem barnebarn.
Ekspert på katamaraner
Det er katamaraner som står Barrys hjerte nærmest. Som ung seilte han mest katamaraner, og mener selv at han var på høyden på 1970-tallet, da han blant annet oppnådde en femteplass i et australsk mesterskap. Barry har også bygget noen katamaraner.
I sin profesjon jobber 77-åringen mest med katamaraner av litt større art, nemlig ferger.
– Jeg jobber først og fremst med styrkeberegninger og strukturmodeller av båtene når de er under produksjon, i samarbeid med verftet og konstruktøren. Fergene skal veie minst mulig uten å gå på akkord med sikkerhet og sjødyktighet. En av oppgavene mine er å beregne den perfekte balansen, forklarer ingeniøren, som fortsatt er aktiv i sitt eget konsulentfirma, selv om han har trappet ned.
– I Veritas jobbet jeg med skip- og off-shoreprosjekter, og senest i «High Speed Light Craft»- avdelingen. I 1990 startet jeg imidlertid for meg selv i firmaet Toptech AS, og jeg jobber fortsatt litt, selv om jeg er pensjonist, sier Barry.
Istedenfor å reparere ble det laget en ramme rundt hullet i taket som minne
Kjente flere America`s cup-legender
Den australske skipsingeniøren er svært interessert i America`s Cup, og spesielt den teknologiske utviklingen som drives fram i forbindelse med regattaen.
– De foilende båtene som kan gå i 50 knop er helt fantastiske, sier Barry, nærmest med stjerner i blikket.
Han kjente godt flere av de sentrale personlighetene fra Australias berømte America`s Cup-båter.
– Alan Payne var båtkonstruktør på «Gretel» og «Gretel II», som var utfordrere i 1962 og 1970. Jim Hardy var skipper på «Gretel II». Alan tegnet også noen passasjerkatamaraner som fortsatt er i drift i Sydney, forteller Barry.
Fra dokumentarfilmen «Århundrets regatta» ble vi kjent med skipper John Bertrand og konstruktør Ben Lexcen fra «Australia II», som vant America`s Cup i 1983. Også disse er gamle kjente for Barry.
– Jeg jobbet med John en sommer hos Warwick Hood. Han var student og jobbet sammen med oss på «Dame Pattie» prosjektet, sier Barry, som ikke ble spesielt forundret over hva Bertrand oppnådde som seiler.
– Jeg er på ingen måte overrasket over Bertrands suksess. Han var jo en god finnjolleseiler og seilte i OL i 1972 og 1976 da han vant bronse. Han hadde ellers vunnet mye i forskjellige jolleklasser. På de første australske båtene i America`s Cup var det mange fra jolle og skiffmiljøet, sier Barry. Han husker et annet besetningsmedlem fra Gretel-båtene, og forteller en historie som han fortsatt ler godt av den dag i dag.
Det er nok hypotetisk men ikke usannsynlig at jeg ville blitt spurt om å bidra. Men jeg bodde jo i Norge
Ble kastet tvers gjennom taket på puben
– Norman Wright fra Brisbane var designer, bygger og seiler på 18 fots skiff, og med på Gretel I og II, og dermed også ganske berømt i Australia. Men mann-
skapene hadde en tendens til å være tørste. Etter at «Gretel» hadde slått «Weatherly» i et seilas, feiret han og gutta seieren i den lokale baren. Noen skulle ta tak i Wright og kaste ham ærefullt opp i luften før de fanget ham på vei ned. Problemet var bare at de tok litt for hardt i, og stakkars Norman gikk tvers gjennom taket. Men istedenfor å reparere ble det laget en ramme rundt hullet i taket som minne, ler Barry.
Hva med konstruktøren Ben Lexcen fra «Australia II»? Joda, Barry kjente ham godt. Ben het egentlig Bob Miller, men da han røk i uenighet med sin kompanjong Craig Whitworth i deres seilmakerselskap «Miller and Whitworth», forlot han selskapet. Whitworth ville ikke gi opp rettighetene til navnet, og Miller byttet navn til Lexcen.
– Ben var stadig innom kontoret i forbindelse med forskjellige design. Han hadde tegnet joller og yachter, og etter min tid flere tolvmetere, sier Barry. I filmen blir Ben Lexcens manglende tekniske utdannelse et tema, og at han slet med å vinne respekt blant ingeniører og høyt teknisk utdannede mennesker. Dette kjenner Barry seg igjen i.
– Ben ble nok ikke tatt helt alvorlig på kontoret. Og det var få som så opp til ham som båtkonstruktør. Han hadde jo ingen teknisk bakgrunn, og istedenfor å lene seg på utregninger og tekniske formler baserte han seg mest på synsing. Han var jo en praktisk og veldig erfaren seiler (bl.a. fra 18 ft skiff klassen og Soling i 1972 OL). Men når man kommer i gang med et stort prosjekt er det jo et team i sving, med matematikere som gjør beregninger på modellforsøkene. Ben Lexcen hadde dyktige folk rundt seg som bidro, sier Barry, som samtidig hedrer Ben Lexcens radikale vingekjøl.
– Ben beviste jo at han var smart selv om han ikke hadde noen teknisk bakgrunn. Vingekjølen skapte jo en nesten uovervinnelig båt. Normalt var jo kjølene formet med spissen nederst. Vingekjølen var smalest ved skroget, og med tyngdepunktet langt ned i tillegg til vingene, ble det en helt annen stabilitet, sier skipsingeniøren ivrig. Han kunne fort selv vært en del av America`s Cup design-teamet til Australia, som australier og båtkonstruktør/ingeniør.
– Det er nok hypotetisk men ikke usannsynlig at jeg ville blitt spurt om å bidra. Men jeg bodde jo i Norge, så det skjedde aldri.
I 2001 var Barry på det store 150 års jubileet til America`s Cup på Isle of White.
– Det var et helt fantastisk jubileum, med massevis av båter inklusiv flere J-klasse. Det var 35 tolvmetere. «Australia II» var der, og mange kjente amerikanske båter og mannskaper. America`s Cup-legenden Dennis Conner var der også, og jeg møtte John igjen, forteller Barry Spradbrow.
