Oppgraderte
– I 2007 var Nils og jeg på jakt etter ny seilbåt etter at vi hadde solgt vår Beneteau 325 fra 1982. I utgangspunktet ønsket vi en størrelse på 38-40 fot. Vi besøkte svenske verft, var i kontakt med utallige leverandører, og jeg fulgte med på bruktmarkedet i et helt år, før vi falt fullstendig for denne fantastiske blå dronningen sommeren 2008, en Beneteau 473 fra 2003. Noe større, men helt perfekt for oss. Vi hentet den på Sunnmøre seinhøstes, og seilte den hjem til Kviturspollen på Hjellestad i Bergen. Vi er så heldige å ha egen brygge og naust innerst i pollen, med Bergens Seilforening som nærmeste nabo. På bryggen møtte gode seilervenner oss med champagne og hurra-rop!
– Vi døpte båten om til soldronningen, «Sun Queen» - et navn på båten som bare måtte bære det norske splittflagget! Jeg ble opptatt som medlem i KNS, og vi er veldig glad og stolt over å kunne føre dette kongelige flagget. Vi bor jo langt borte fra Oslo, men treffer ofte seilere langs norskekysten og her på Vestlandet som også er medlemmer i KNS. Da kjenner vi gjerne på «familiefølelsen», og mange ganger har det vært veldig fint å bli godt mottatt på siden av en båt med splittflagg når vi er seint inn i fulle havner. Ellers besøker vi gjerne foreningen når vi er en tur østover, også uten båt, forteller hun.
Starter tidlig
– Hvert år når påsken er over, kribler det i kroppen etter å komme i fart. Da er det av med vinterpresenningen, tid for vårpuss, og særlig den flott teaklisten som tar sin tid å få fin. I seilsesongen mai til september bruker vi båten mye. Vi tar oss gjerne en tur på fjorden noen kveldstimer etter jobb i ukedagene. I helgene drar vi ofte litt lenger av gårde, og er glad i å besøke ulike havner i fylket. Det kan være i Austevoll, Tysnes, Hardanger, Sotra eller Nordhordland. Bergen og Omland Friluftsråd har også lagt til rette mange flotte uthavner i nærområdet vårt.
I juli er det ferie i fire uker, og da bruker vi båten hver sommer. Ikke snakk om verken biltur eller Sydentur i ferien, bare båt som gjelder! Vi har ofte med oss både sykler og fjellsko ombord. Det er fint å være aktiv på land, utforske nye steder på sykkel. Dessuten er det enkel tilgang til vestlandske fjelltopper fra mange båthavner, og vi kan ha stor variasjon i naturopplevelsene. Været på Vestlandet kan jo variere, og det er mange somre med regn. Da drar vi gjerne sørover. Men, det er ingenting og ingen steder som slår Vestlandet i sol og varme. Et utall av øyer og holmer gir utrolig mange muligheter for å slippe anker i en uthavn - godt beskyttet. Å se solnedgangen vest i havet gir en opplevelse av uendelighet - gir ro - gjør kropp og sjel hel. Hjertet mitt ligger her vest, reklamerer hun.
Fra motor til seil
– Tidligere i livet var jeg bare vant med motorbåt, og kunne være litt engstelig for at det skulle skje noe med motoren under fart. Da jeg traff Nils fikk jeg en helt ny opplevelse og nærhet til sjøen gjennom seilingen. Det er et ubeskrivelig øyeblikk når vi er kommet ut av havn, motoren skrus av, og bare vinden fører oss frem. Stillheten ombord, lyden av vind, bølger mot skutesiden, seil som står og driver oss frem… Det er en opplevelse som skaper ro i meg, og jeg kjenner meg i ett med naturen. Jeg blir glad, alt stress som måtte være, det forsvinner Jeg kjenner meg veldig trygg i seilbåten, forteller hun.
Og på seilturene reiser de gjerne sammen med andre.
– Å seile sammen med venner i egne båter synes vi er veldig kjekt. Vi er fem vennepar som ofte drar sammen på tur. Det kan være noen av oss sammen en helg, og noen andre en annen helg. I feriene møtes vi gjerne en uke eller to, noen drar til Shetland, andre til Sørlandet og Danmark, sier hun.
Sommeren 2014 giftet Nils og Lise seg, og bryllupet hadde selvfølgelig innslag av seil. – Vielsen hadde vi hjemme i naustet, og etterpå dro vi med «Sun Queen» over fjorden der 130 gjester ventet på oss til bryllupsfest. Seilervennene våre kranset oss i sine seilbåter. Det ble en fantastisk dag, forteller hun.
Vi bor jo langt borte fra Oslo, men treffer ofte seilere langs norskekysten og her på Vestlandet som også er medlemmer i KNS
Årlig tradisjon
– Hvert år drar vi på fellestur med alle båtene siste helgen i august. Da besøker vi et spisested i utkant-Hordaland, bestiller kaiplass og restaurantplass til lørdagskvelden. Tidligere hadde vi med barna, og vi kunne gjerne være et følge på opptil tyve stykker som inntok et spesielt spisested på lørdagskvelden. Nå er det vi voksne som drar sammen. Vi har blant annet besøkt Gjestgiveriet i Bekkjarvik, Haaheim gård på Tysnes, Engevik Gaard i Sævareid, Eikhaugen Gjestegård på Vinnes, Solholmen i Alverstraumen, og i år skal vi til Rosendal i Hardanger. Vi samles gjerne i en av båtene og koser oss sammen i augustkvelden, forteller om turer og ruter, rare historier om da det kunne gått galt under en bro eller et luftspenn, men heldigvis gikk bra. Diskuterer leier, ruter, seil eller nye tekniske dipedutter, legger planer sammen for neste tur, og drømmer allerede om neste sommer, forteller Lise.
Og hva er det beste med båtlivet?
– Jeg er så glad for friheten seillivet gir meg. Jeg har alt jeg trenger ombord, båten har tre doble lugarer og god plass til gjester, enten det er familie eller venner. Jeg er takknemlig for å kunne bo slik at det tar fem minutter fra sengen hjemme til roret ombord. Enten det er ukedag, helg eller ferie, senker skuldrene seg fullstendig når vi passerer utløpet i Kviturspollen. Ofte uten noe mål. Vi kikker opp og setter kursen dit himmelen er blå. Vi er ikke så opptatt av å måtte dra så langt, det er det å være på sjøen som gir mening. Om havet heter det ene eller andre er ikke så viktig, heller ikke farten. Selv om det selvsagt også er kjempegøy når båten skyter fart, logger 10.2., og jeg kjenner at livet løfter meg avgårde.
