I forventning og spenning åpnet IKC det 56. i rekken, i Oslo 7. august. I lang tid hadde de norske knarreiere- og seilere forberedt seg på deres komme. Et stort arbeid ligger bak et arrangement som skal vare en uke. Med Jørgen Stang Heffermehl i spissen for en tallrik stab var det lagt ned en langvarig og nitid innsats for å få alt på plass: båter, havneplass, innkvartering, regattautstyr, middager og andre sosiale aktiviteter.
Mesterskapet er basert på at arrangøren stiller med båter for alle lagene. For å få det til ble alle båter som har havn på Dronningen mønstret, noen båter ble seilt inn fra Son og Tønsberg, og en hjemmehørende i Bergen ble ferdig restaurert ved Sollerud Båtbyggeri og Slipp på Lysaker. Det trengtes over 20 båter til de 18 lagene, seks fra hver nasjon. Eierne måtte sørge for at båtene ble tømt for alt utstyr som ikke trengtes i seilasene, og alle båtene ble heist opp på Dronningen og vasket i bunnen i uken før regattastart.
Klubblokalene på Dronningen
Deltagerne ble ønsket velkommen til registering fredag 7. august. Våre flotte klubbrom var den perfekte ramme for alle aktiviteter på land, og kjøkkensjef Ali sørget for at intet manglet av mat og drikke. For mange av de utenlandske seilerne var det første gang de fikk se Klubben med alle minner om KNS sin historie. Alle fikk utdelt et innholdsrikt program for seilasene og sine IKC-effekter. Dagen etter startet med felles frokost, deretter skippermøte og trekning av båter før åpningsseremoni og heising av det amerikanske og det danske flagg. Dermed var det klart for prøveseilas.
Seiling i Bundefjorden
Fra søndag 8. til lørdag 14. august la programmet opp til i alt 10 starter. Onsdagen var hviledag med sosialt program. Med varierende vindforhold, dvs for det meste svake vinder, greide man å gjennomføre åtte seilaser. På tirsdagen måtte den ene starten programmet la opp til den dagen utsettes til 30 minutter før fristen gikk ut, men før de første båten kom opp til toppmerket døde vinden helt. Men en hyggelig midt-uke middag ble det likevel, med tradisjonell tildeling av vandrepokal til ledende båt.
Alle båtene var utstyrt med Vakaros-tracker, et GPS-instrument som gir data i hver båt og startbåten om start og målgang. En god del av deltakerne hadde erfaring med dette fra IKC i København i fjor. Sammen med de selvposisjonerende dronebøyene gjør trackeren det både enklere og raskere å arrangere regattaer.
Beste norske på tiendeplass
Bak Perkins, Swift og Hemmingsen fra USA gikk andreplassen til danskene Søren Pehrsson, Christel Nyquist, Jeppe Parving og Janne Parving. Landsmennene Niels Henrik Sodemann, Anders Myralf og Michael Fetterlein tok tredjeplassen.
Beste norske båt ble Carl-Fredrik Joys, Pål Albro og Jes Thomsen på tiende plass.
– Vi er veldig fornøyde med å være beste norske båt, sier Pål Albro til Seilas.
Om at danskene og amerikanerne dominerte toppen av resultatlistene, sa Albro følgende:
– De er gode, virkelig gode, og vanskelige å slå.
Jon Perkins kunne på vegne av mannskapet sitt innrømme at det var flott å seile i Oslo denne sensommeren.
– Det har vært fantastisk. Denne regattaen har hatt litt av alt. Mye vind den første dagen, medium vind den andre dagen, og tredje dagen gikk stort sett med til venting. Da var nok forholdene best for vannski, sa han lett humoristisk.
Det er en glede for oss å seile i fjorder. Omgivelsene vi har her er helt fantastiske. Vi er ikke vant til slikt der vi seiler til vanlig hjemme
Liker omgivelsene i fjorden
Han fortalte at det er helt annerledes å seile i Oslo enn i farvannene utenfor den berømte byen på den amerikanske vestkysten.
– Det er en glede for oss å seile i fjorder. Omgivelsene vi har her er helt fantastiske. Vi er ikke vant til slikt der vi seiler til vanlig hjemme. I San Francisco Bay er det mer vind. Spesielt i sommermånedene mai til august er det svært mye vind, med vindstyrke mellom 20-30 knop og store bølger. Det er seilingen vi er mest vant til. Men vi elsker fjordseiling med flatt vann og skiftende vindforhold, forteller Perkins.
Crewet hans har aldri tidligere vært i Norge, mens han selv har vært i Norge mye, både fordi han har deltatt i IKC i Oslo og Bergen tidligere, men også av familiære årsaker.
– Jeg er så heldig at jeg er gift med en norsk kvinne, så jeg har en del familie rundt i Osloområdet, sier Perkins, som også skulle benytte den seilingsfrie hviledagen midt i mesterskapet til å besøke en del av disse.
Var med på første IKC i 1969
Terry Anderlini (82) var med på den aller første IKC som ble arrangert i San Fransisco tilbake i 1969, og har vært med på de fleste i ettertid. Han var naturligvis på plass i Oslo og seilte.
– Det har vært fantastisk moro. Jeg var med i 1969, da var jeg en ung mann på 25 år. Og her er jeg igjen. Vennskapet vi har med nordmennene og danskene er helt spesielt, de er som familiemedlemmer å regne. Vi har dype røtter her. Vi har seilt så mye sammen at vi er på fornavn med hverandre. En av sønnene til nordmennene bodde faktisk hos oss i San Francisco i åtte måneder mens han studerte på High School, sier den spreke 82-åringen.
Anderlini, som er utdannet advokat, er medlem i St. Francis Yacht Club, og sitter fremdeles i beslutningstagende komitéer i foreningen. Selv var han også commodore i foreningen tilbake på 1990-tallet.
To klubber fra San Francisco
De fleste amerikanerne som var på plass i Oslo representerer enten St. Francis Yacht Club eller San Fransisco Yacht Club.
– Er det en rivalisering mellom dere to yachtklubber i San Fransisco?
– Det er et veldig godt forhold mellom de to klubbene, men det er hard konkurranse mellom oss når vi er ute på vannet. Vi kommer godt overens, men når vi er ute på banen vil vi slå dem hver gang, smiler Anderlini, før han legger til:
– Her i denne regattaen er det faktisk et antall seilere som har to medlemskap, både i St. Francis og i San Fransisco Yacht Club.
Når Seilas spør hva målsetningen hans er i IKC56, kommer Anderlini med følgende svar:
– Målet mitt er å forlate Oslo med flere venner enn jeg hadde da vi kom. Det er viktig både å vinne racene og bygge vennskap.
