Tore smiler.
– Ja, den var virkelig ubegripelig stor, den gang. Vi seilte mye med den båten, regattainteressen ble vekket, og jeg ble valgt inn i styret i Larvik Seilforening. Derfra ble jeg sendt på dommerkurs. Det har jeg hatt mye glede av, og jeg har 40-års jubileum i år som forbundsdommer. Og gjennom årene har denne gjerning brakt meg til «alle» seilarenaene i Oslofjorden. Til stor glede for meg selv, og jeg håper til fordel for mange seilere. Seilreglementet er noen ganger vrient å tolke, og der kommer vi dommere inn.
Som dere skjønner, Tore Hansen engasjert som han er, ble viktig for Larvik Sf, og som mangeårig formann ble han også valgt til leder for norsk side av Nederlands største havkappseilas, «Colin Archer’s Memorial Race. Helt siden oppstarten, har målgang vært i Larvik/Stavern.
– Det hele har vært et eventyr, og jeg har deltatt et par ganger i regattaen selv, som har start i Lauwersoog. En mer berømt KNS’er, Stig Hatlo, har jeg hatt gleden av å seile denne seilasen sammen med. En gledesspreder med ufattelige historier som gjør nattseilasen altfor kort.
Tilbake til seiling
Deretter fulgte flere år med motorbåt. Det hadde noe med damer å gjøre, som ikke var så keene på seiling. Inntil Ingrid dukket opp. Etter en sesong, sa hun: «Vi skal ikke gå over til seilbåt, da Tore?». Jeg smilte hele veien til nettet og etter noe søken og visninger, fant vi den vi begge falt for, en Beneteau Oceanis 50. Fem år gammel. Både Inger og jeg hadde solgt våre hytter året før vi traff hverandre. Denne havseileren er stor nok som hytte for oss, og med bryggeplass helt ytterst i anlegget til Larvik Seilforening, fikk vi også en av de fineste «hyttetomtene» i området.
Inger var helt uten erfaring når det gjelder seiling, så her har jeg gått stille frem. Dere skjønner? Her måtte jeg ikke feile. Det har gått fint, hun styrer, koser seg, leser gode bøker, ja, har lært å leve det gode seilerlivet. De store oversjøiske seilaser får vente, men hun er tøff nok til å seile til gode venner i både Sverige og Norge. Fjällbacka, Pettersons Krog på Käringön og Lyngør er faste destinasjoner. Men klart, vi seiler mye i området her. Tønsberg/Kragerø-skjærgården liker vi begge veldig godt.
Vi skal ikke gå over til seilbåt, da Tore?». Jeg smilte hele veien til nettet og etter noe søken og visninger, fant vi den vi begge falt for, en Beneteau Oceanis 50
Jeg er konsul i sør-Norge for Nederland, og gode venner døpte den nye båten «Konsulinnen». Her koser vi oss ofte ved brygga, eller i bøya til Havseilerklubbens bøyer i «Svenner» eller i Skutebukta.
For alle oss som var så heldige å komme inn i seilmiljøet på ‘60-tallet, har vel KNS alltid hatt en spesiell plass i seil-Norge, selv etter Seilforbundets etablering i 1970. Både Inger og jeg har tenkt å jobbe noen flere år fremover, derfor lar vi planer om lengre seilturer vente. Enn så lenge hygger vi oss med «Konsulinnen» der værforhold, gode venner, familie og hyggelige havner er avgjørende for vår seilas.
