– Det hendte Harald spurte meg om veldig private ting. Han hadde jo ikke noen spesielle hensyn å ta til meg. Mange av dem rundt ham i det daglige var jo ansatte på Slottet. Med meg kunne han være ærlig og åpen, og si hva han ville. Det tror jeg Harald satte pris på.
Han og Kong Harald hadde såpass tett kontakt at de slo av en prat på telefonen nå og da.
– Men jeg hadde ikke mye sosial omgang med ham utover seilingen. Vi møttes stort sett i KNS-sammenhenger, legger Peter til.
Skulle feire 90 år sammen
Intervjuet med Peter ble gjort bare en knapp uke før han skulle feire 90-årsdagen sin på Dronningen. Kong Harald var naturligvis invitert, og en selvskreven gjest.
– Vi planla hver vår 90-årsdag, og at vi skulle komme i hverandres selskap. Men det ble ikke sånn, sier Peter.
Han forteller litt om hvordan det var på sommerleir som tenåringer på 1950-tallet.
– Det var litt andre tider. Prins Harald hadde livvakt med seg, og vi hadde det moro med å prøve å stikke av fra eskorten, sier han og ler.
Da Peter ble medlem i KNS sin junioravdeling fikk han mellomblå kjeledress med skyggelue fra Ferner Jacobsen.
– Jeg var fryktelig stolt av å gå med slik uniform. Da var jeg vel 8-9 år, sier han.
Det ble både skoleseilaser og felles regattaer sammen med Harald, og etter hvert ble de også russ sammen. De hadde mange, felles venner, selv om de ikke gikk på samme skole. Harald gikk på Oslo Katedralskole, mens Peter gikk på Frogner skole.
– Jeg skulle gått på Katedralskolen jeg også, slik alle utenbys barn som kom inn til byen skulle. Men ulike omstendigheter, som blant annet dødsfallet til faren min, gjorde at det ble Frogner skole isteden, sier Peter, som vokste opp på Rena i Østerdalen i ungdomstiden.
Hver sommer var han på Bygdøy, men under krigen fikk man ikke lov til å reise inn til Oslo.
– Da krigen var slutt, og vi fikk lov til å komme ned til Oslo igjen, begynte jeg å seile med en gammel sjekte som vi hadde funnet på tomten. Vi fikk laget et firkantet seil. Jeg hadde en morfar som jobbet i bryggeribransjen, og han skaffet til veie sukkersekker som vi lagde seil av, forteller Peter.
Sjekta hadde imidlertid ingen mast.
– Det var jo naturligvis viktig å få tak i en mast for å få sukkersekkseilet til å stå. Det løste jeg ved å rappe en eplehøstestang med kurv på toppen. Jeg kappet den til i riktig høyde. Den var veldig solid. Så da ble det mast. Ingen oppdaget at stanga var borte før eplene skulle høstes i september, ler Peter.
Det var nå han virkelig lærte seg å seile.
– Dessuten hadde jeg ikke annet å gjøre. Alternativet var å sitte hjemme og snakke med tante og bestemor. Nei, det gjaldt å komme seg ut på vannet, og jeg hadde med meg eplekart til lunsj, sier Peter.
Han var veldig sentral når han var til stede. Han engasjerte seg voldsomt, på en veldig positiv måte, og han hadde mye kunnskap. Man blir ikke verdensmester i entonner-klassen for ingenting
En svært engasjert konge
Etter gymnaset tok Peter handelsgym, og deretter Sjøkrigsskolen. Etter plikttjenesten på to år reiste han til England, der han jobbet i norsk shipping i to år. Samtidig tok prins Harald sin militærtjeneste. På disse årene hadde de to vennene null kontakt.
I noen år var heller ikke seilingen Peters prioritet, da han ble gift og fikk barn. Det var først da Peter kom tilbake og ble mer aktiv i KNS at kontakten med Harald gjenoppsto.
Peter ble ansatt i KNS i 1984, og tok etter hvert over jobben som generalsekretær. En stilling han hadde helt til 2010. Han ble også fast inventar i kongebåten «Stjernen» hvert eneste år under H.M. Kongens Serieseilaser, en plass han har hatt helt til nå. Her var Kongen selv regattasjef.
Ifølge Peter var Kong Harald en veldig engasjert regattasjef under serieseilasene.
– Han tok alltid beslutningene. Og han var pinlig nøyaktig. Om noe skulle endres var han svært opptatt av at det skulle gå riktig for seg, og i henhold til alt av regelverk. Du vet, både jeg og han lærte å navigere med sekstanter, vi stolte ikke på noe annet. Underveis kunne vi diskutere om bord, men han fikk alltid det siste ordet, sier Peter.
Han er sikker på at det var viktig for Kong Harald å være med i serieseilasene.
– Det var givende for ham. Han ville virkelig ha det. Det var innlysende at han syns det var moro. Han var oppriktig lei seg de få gangene han ikke kunne være med alle tre dagene, da det kanskje var et utenlandsbesøk eller andre forpliktelser som stod i veien, forteller Peter.
Peters gamle seileklokke
I motsetning til dagens toppmoderne elektroniske klokker, brukte Peter Brandt en gammeldags seilklokke om bord i «Stjernen». Det var av den typen som måtte trekkes opp. Han husker med et smil hvordan Harald reagerte da han så den første gang.
– Da Harald fikk øye på klokka sa han at den kunne han tenke seg! Og hvert år siden har han bestandig spurt «har du husket klokka, Peter?».
Da Kong Olav døde i 1991 var Peter faktisk en av de første den nye kongen inviterte til Slottet. Peter var på det tidspunktet generalsekretær i KNS.
– Det var litt spesielt, syns jeg, å bli kalt inn til Slottet. Da satt jeg og Harald inne i en av de fine stuene, med utsikt mot slottsplassen, og tegnet den nye KNS-logoen. Siden Forsvaret hadde tatt H med 5-tall, ble det til at vi valgte romertallet i KNS-splittflagget. Vi ønsket å skille oss ut fra det militære, forklarer Peter.
Han var faktisk den første som ringte meg da jeg ble generalsekretær på 1980-tallet. Jeg ble jo litt forfjamset der jeg plutselig stod med Kongen i telefonen, med sin sedvanlige latter og gode humør
– Var jo hans forening
Han hadde også et godt forhold til Kong Olav.
– Han var faktisk den første som ringte meg da jeg ble generalsekretær på 1980-tallet. Jeg ble jo litt forfjamset der jeg plutselig stod med Kongen i telefonen, med sin sedvanlige latter og gode humør. Han sa at hvis jeg trengte noe måtte jeg bare si fra. Olav var også en veldig fin person, med godt humør. Men han kunne bli illsint. Ingen skulle hjelpe ham hvis han gikk ustødig, selv ikke eskorten, ler Peter.
Begge de avdøde monarkene hadde en helt spesiell betydning i KNS.
– Det er et veldig stort tap at Kong Harald nå er borte. Det var et tap da Olav gikk bort også, KNS var jo hans forening. Alt som skulle skje måtte nærmest godkjennes av Olav først. Harald var nok en litt annen type. Men han var veldig sentral når han var til stede. Han engasjerte seg voldsomt, på en veldig positiv måte, og han hadde mye kunnskap. Man blir ikke verdensmester i entonner-klassen for ingenting, sier Peter.
Han forteller også at Kong Harald var en ivrig leser av Seilas, og fulgte med argusøyne med på hva som foregikk i foreningen.
– Han var veldig ajour med alt som skjedde.
Det siste Kong Harald gjorde i KNS var gjennomføringen av H.M. Kongens Serieseilaser i juni. Etter tre dagers regatta var det premieutdeling i helt fullsatt møtesal i Huk Aveny 1, der Kongen selv delte ut premier.
Peter trekker fram hvordan Kong Haralds lune humor kom til uttrykk etter premieutdelingen. Begge de to aldrende herrer brukte krykker og var dårlige til bens. Kongens bil ble kjørt rundt og på baksiden av bygget, slik at han kunne gå ned branntrappa og rett ut i bilen.
– Da vi avsluttet premieutdelingen i salen, sa Harald: «Peter, du er ikke noe bedre til bens enn meg, så nå kjører du med meg!», ler Peter, og legger til:
– Det hele var jo litt komisk, han hadde to krykker og jeg én krykke. Så da satt jeg på i kongens bil rundt hjørnet og bort til min egen, parkerte bil på KNS-plassen. De som så meg stusset nok litt, sier Peter.
