Jeg lar KNS’ formann Karl Christian Agerup få åpne ballet. Her er noen av hans dansetrinn:
«Det er få tillitsvalgte i KNS som har hatt en så sentral rolle i vår regattavirksomhet som Marit de siste 30 årene. Hennes innsats overgår de fleste. I tillegg har hun engasjert seg i arrangør-arbeidet i NSF og vært en ledende kraft som internasjonal regatta-arrangør. Det er aldri nei i hennes munn når det gjelder å bidra overfor andre. Blant hennes styrker, vil jeg fremheve hennes grundighet, samtidig som hun er samvittighetsfull og på nær perfeksjonist. Dette setter standarden for oss alle og har vært med på å heve hele regattamiljøet i KNS. I vår forening har Marit hatt de fleste verv. Alle har hun tatt like seriøst og med like stor grundighet. Det er rett og slett imponerende hva hun har bidratt med til seilingen og vår forening».
Nok en gang er jeg på vei til KNS. Huset nederst i Huk Aveny. Bare adressen gjør at mange ikke tør gå inn. Men, her er det høyt under taket og tersklene lave. Det er faktisk lett å gå inn her. Det gjorde Marit Grundseth også. Men det er lenge siden, nå. Det var den gang Peter T.M. Brandt regjerte. Med buskede bryn og skarpe blikk.
Han oppdaget henne. Han så hva det bodde i jenta som kom inn i damekomiteen, hun som greide det kunststykket å samle 105 damer til regatta! Men det var i ‘90-årene.
Marit Grundseth sitter overfor meg i Grundig-rommet. Hun tenker tilbake, justerer litt på håret. Den rette midtskillen er selvsagt perfekt. Aner jeg et rørt øye...?
– Ja, vi hadde det utrolig gøy og hyggelig. Å få lov til å organisere dette, med samlinger og trening. Og det sosiale, da. Vi lånte båter fikk vi til Pokalseilas for damer, NM-status i First Class 8. Det var tegnet i tiden. Vi damer kunne, hvis vi fikk være alene. Guttene var i en annen liga, men vi følte vi måtte vokse på egen hånd.
Jeg må ta med en utrolig morsom kommentar på brygga etter at vi i en vindstille regatta hadde greid å krysse mast med en annen, godt hjulpet av bølgene fra Kiel-fergen. Vår mast brakk. For motor ankom vi Dronningen, og der var det som vanlig flere seilere.
– Jasså, det har vært dameregatta?
Vi tok det med latter. Det var faktisk en veldig morsom kommentar.
Erik Ask og Peter Brandt tok meg under sine vinger. De guttene lærte meg å fly. De fikk meg til å ta regattakurs i NSF. Både 1 og 2 og 3. Da var jeg igang. Selvtilliten vokste. Marianne Middelton, med sin dommerkarriere viste veien. Av henne lærte jeg tidlig at papir og prosedyrer må være 100 % i orden. Å styre en regatta, med så mange keene seilere, flere er advokater, vant til å lese dokumenter. Poenget er å unngå konflikter. Seilingsbestemmelsene må være lette å forstå, samtidig inneholde alt.
Jeg seilte fremdeles. Vi representere KNS i den første VM-Matchseilingen for damer. Det var i ‘92, i Portofino. Vi fikk nærmest sjokk over våre konkurrenters nivå. Flere av dem hadde seilt Americas Cup... Vi ble ikke sist.
Jeg skjønte at det var som regatta-arrangør jeg kunne gjøre best nytte for meg. Som med alt annet: Det er viktig å begynne på gølvet.
Livet om bord i en bøyebåt, er en dans på bølger. Selv er jeg veldig sjøsterk, heldigvis. Og selv erfare denne jobben, tenker jeg alltid på når jeg er om bord i startbåten. Å kunne forstå at det kan være vanskelig å høre VHF’en, når vinden uler, og bøyer skal flyttes, og enda mer vrient å orke og svare når kvalmen først må svelges, er meget viktig for samholdet.
Å lære og vise omsorg og forståelse for andre, er viktige elementer. Ikke bare som menneske, men som arrangør. Hovedpoenget er at regattaen gjennomføres. Men avgjørelser må tas. I etterkant kan det bli klart at det går an å gjøre en feil. Alle involverte skal ha en positiv opplevelse. Hele teamet skal ha en god tone. Forberedelser i forkant, være sikker på hva som skal skje, smitter over på de andre. Jeg elsker å være forberedt. Jeg elsker rettferdighet. Jeg elsker en stresset, men god tone i teamet. Jeg elsker det sosiale om kvelden. Jeg elsker positive opplevelser.
Jeg hater ingenting.
Melges-klubben sendte meg som observatør i startbåt til internasjonale og nasjonale regattaer. La Rochelle og Gardasjøen breddet min erfaring som regattaarrangør. Jeg lærte utrolig mye. Jeg hadde begynt den lange og bratte veien mot målet. Jeg ville prøve å kvalifisere meg til International Race Officer. Dette er en lisens utstedt av World Sailing. Dette er et skikkelig motbakkeløp. Men, som dere har lest, jeg liker å forberede meg..
Løpet inneholder:
Lang erfaring som seiler og som nasjonal regatta-arrangør. Du skal dokumentere at du har vært Regattasjef med ansvar. Deltagelse på World Sailing Race Management Seminar. Videre: Du skal ha vært Principle Race Officer i minimum fire store internasjonale regattaer i tillegg til fire nasjonale, over en fireårs periode. Dine kunnskaper skal dokumenteres og anbefales av tre internasjonale arrangører.
Så er det eksamen. Av 100 spørsmål, må du ha 85 korrekte svar. Det er et trangt nåløye! Og tråden skal tres hvert fjerde år. Men, for tiden kan jeg smykke meg med tittelen! «Norges Eneste Internasjonale Regatta-arrangør»
Jeg aner et smil under buskede bryn. Peter Brandt er nok stolt, over at hun viste ham tilliten verdig. At han ikke tok feil.
Etterord
Marit Grundseth har sittet i de fleste komiteer. Vært styremedlem i KNS. Holder sine hender om Færderseilasen, Hankø Race Week og selvsagt internasjonale oppgaver. Hun har åpne øyne for rekruttering og talenter. Hun mener de fleste seilere burde ha en tur som bøyebåtmannskap.
