– Vi var en gjeng med unggutter i lagstrukturen der oppe. Klubben ville skrive en femårsavtale med blant annet Pål Johnsen, Morten Fjeld, Daniel Østby og meg. Jeg syns imidlertid det var litt lenge å bli værende på Hamar i fem år, så jeg valgte heller å returnere til Stjernen, sier André.
Han rakk å bli norgesmester med det stjernespekkede Hamar-laget i 1997.
– Det var et fantastisk miljø og hockeylag på Hamar, med masse gode spillere på 1990-tallet. På den tiden vant jo Storhamar alt som var. Men når det gjaldt det sosiale utenfor hockeyrinken var det jo litt lettere i Oslo eller i Fredrikstad, der jeg hadde mitt kontaktnett, innrømmer han.
Kunne havnet i svensk eliteserie
Men han kunne faktisk havnet i større klubber og ligaer. Etter at kongepokalen var sikret, var André Manskow på høyden av karrieren. Han kom seg inn på A-landslaget, fikk spille VM, og hadde ambisjoner om å komme seg til utlandet.
– Alle idrettsutøvere har jo ambisjoner om å nå høyere nivåer. Jeg var i kontraktsforhandlinger med de svenske eliteserieklubbene Linköping og Malmö Redhawks, forteller André.
Dessverre ble det aldri svensk topphockey for Fredrikstad-gutten.
– Det kom aldri et endelig forslag på bordet. Da tenkte jeg at dette var min sjanse. Jeg var nok ikke god nok. I en alder av 23-24 år innså jeg vel at jeg var en god lagspiller i Norge, men kanskje ikke noe mer. Da begynte tankene om hva jeg skulle gjøre etter hockeykarrieren å melde seg på, sier André, og fortsetter:
– Jeg spilte hockey på heltid, og så hadde jeg jo en klar plan. Jeg var klar over at man ikke kunne spille ishockey resten av livet. Så idéen var å spare opp de pengene jeg tjente på hockey og legge av til en utdannelse.
Mange jern i ilden
Manskow har tatt med seg sin ambisiøse og dedikerte holdning fra ishockeyen, gjennom en ingeniørutdannelse, og videre inn i arbeidslivet, der han i dag er travelt opptatt på mange hold.
Han er daglig leder i vinimportselskapet Bricks Beverages AS, er involvert i et utviklingsprosjekt for en vingård, og driver i tillegg selskapet The Yacht Club Classics, som lager produkter fra Portofino og den italienske rivieraen.
– Jeg jobber også litt som ingeniør, og sitter i styret som produkt- og forretningsutvikler i sirkulærøkonomi-bedriften Wastech, som omdanner matavfall til flytende gjødsel og potent jord, forteller den tidligere ishockeyspilleren.
– Jeg er privilegert. Jeg har drevet med idrett i alle år, og fått lov til å gjøre det jeg har lyst til og elsker. Det gjør jeg nå også, og så kan jeg i tillegg kanskje være med og skape noen arbeidsplasser, og ha det veldig gøy underveis.
FAKTA:
- André Manskow
- Født: 1975
- Bosted: Fredrikstad
- Gift, to sønner på 17 og 14 år
- Utdannelse: Ingeniør
- Yrke: Daglig leder i vinimportselskapet Bricks Beverages AS + flere andre roller i næringslivet
- Ishockeykarriere: Stjernen og Storhamar i Eliteserien, A-landslaget for Norge. Norgesmester med Storhamar i 1997. La opp som ishockeyspiller i en alder av 29 år.
Stolt av lokalhistorisk industrisuksess
Seiling var noe André begynte med først i godt voksen alder. Han kjøpte sin første seilbåt sammen med den gode kameraten Vegard Johansen. De seilte langs svenskekysten, og var med på en god del regattaer. Konkurransemannen André var bitt av en ny basill.
– Jeg traff en kompisgjeng som seilte litt Express og litt X-99. Vi spleiset på en Melges24, som vi seilte lenge, før vi gikk over til J/105. Det ble så et naturlig opphold med familieforøkelse, før jeg nå er inne for fullt i IOD-klassen. Det passer veldig bra, sier han.
IOD, som står for «International One Design», har ifølge André en underkommunisert lokalhistorie det er verdt å ta med seg.
– Dette er jo en suksessfull industrihistorie i Fredrikstad fra 1930-tallet. Bjarne Aas var en genial båtkonstruktør, som vant en designkonkurranse. Han produserte et antall båter på Isegran til eksportmarkedet, blant annet til New York Yacht Club, som var den første bestilleren. Sjøfartsindustrien har jo stått sterkt i Fredrikstad i alle år, ikke minst med Hydrolift, Sleipner og Cormate i moderne tid. Det syns jeg er litt gøy, sier André Manskow, som selv har blitt en liten industribygger på sitt område.
– Men IOD burde kanskje stått for Isegran One Design, legger han til med et bredt glis.
I Grundig Hankø Race Week konkurrerer André i IOD’en «Blondine», som han eier sammen med svigerfar Erik Bjar.
– Har du tatt med deg konkurranseinstinktet fra tiden som topphockeyspiller med deg på regattabanen?
– Helt klart! Når signalet for fem minutter til start går, da er man klar og fokusert. Man må jo være med å konkurrere når man først har meldt seg på, sier André, og understreker samtidig at det aldri er dårlig stemning eller kjefting om bord.
– Det er en veldig fokusert og fin gjeng, men aldri kjefting om bord. Mannskapet består i tillegg til svigerfar, av en ikke ukjent jolleseiler fra Engelsviken, som heter Christian Theodorsen, og en ny mann som heter William Paus. Han gleder vi oss til å ha med, sier 50-åringen.
Mannskapet merker nok at de har med seg en gammel toppidrettsmann om bord. Da André ble norgesmester med Storhamar var det ikke sånn at han var fornøyd med det. Å vinne skaper en viss grådighet.
– Man blir trigget av å vinne mer. Å vinne noe én gang holder ikke. Man vil hele tiden oppnå resultater og bli bedre. Det er en egenskap som følger med deg. Du vet jo hva som kreves for å konkurrere og vinne, sier André Manskow.
Den gamle hockeyproffen har sittet i styret i Fredrikstad Seilforening, og hatt ansvaret for flere aktiviteter der.
– Jeg har et stort hjerte for foreningen, sier han.
Grundig Hankø Race Week var den første regattaen for sesongen. Teamet hadde også planer om å delta i klassemesterskapet og noen lokale seilaser i år.
– Er det noen likhetstrekk mellom ishockey og seiling?
– De beste vinner alltid. På banen er man konkurrenter, og så er man gode venner utenfor hockeyrinken, eller på brygga, etterpå. Hett når det gjelder, før man legger det til side etterpå, avslutter André Manskow med et smil.
