Jeg liker sjøen. Det var ikke på Middelhavet jeg ble glad i sjøen
Det var meningen at båtreisen skulle ta 2-3 dager. Men ulike omstendigheter, som motortrøbbel og en farkost som på ingen måte var i forsvarlig nok stand til å takle en slik overfart, førte til at reisen tok 17 dager.
– Båten var ikke helt i orden, motoren gikk i stykker, og dessuten måtte vi vente på enda flere mennesker som skulle være med. Da vi var utenfor Libya gikk båten i stykker, og vi prøvde å få hjelp der. Men så fikk vi beskjed at de ikke kunne hjelpe oss fordi vi var for langt unna. Heldigvis kom et handelsskip oss til unnsetning, sier Mohamed til Seilas, da vi møter ham på brygga på KNS-marinaen før en J/70-trening.
Han snakker imponerende godt norsk, nærmest flytende, under intervjuet.
500 desperate mennesker delte ett ødelagt toalett
Båtreisen, som var første hinder på veien til et bedre liv, var krevende for alle om bord. Sanitærforholdene var elendige. Det var naturligvis ingen mobildekning til havs, men smuglerne som kjørte båten disponerte en VHF-radio.
– Vi hadde ikke mat og veldig lite vann. Alle om bord delte noen glass vann om dagen. Båten hadde tre dekk, tre lugarer og ett toalett, som over 500 mennesker skulle dele. Doen fungerte for øvrig ikke. Det var overbefolket, sier Mohamed, og legger til at det etter hvert som tiden gikk begynte å bli uhyggelig stemning om bord.
– Det ble konflikter mellom passasjerene. Folk var sultne, utmattet, redde og stresset. Spesielt de som hadde med barn var veldig stresset, og angret på at de hadde tatt med barna. Små barn skjønner jo ikke hvorfor det ikke er mat å få. Så det ble mer og mer krangling. Det begynte også å bli konflikter mellom passasjerene og smuglerne som kjørte båten. Man hadde jo forskjellige formål med turen. Smuglerne skulle tjene mest mulig penger, vi andre skulle overleve, sier Mohamed.
Det menneskelige marerittet stopper ikke her. For det begynte etter hvert å bli uvær og mye sjø. Flere og flere ble syke.
– Mange kastet opp. Båten begynte å ta inn vann. Vi måtte øse alt vi kunne, men det hjalp nesten ikke, sier Mohamed.
Likevel rakk han aldri å kjenne helt på frykt. Det var det ikke rom for når det stod på som verst.
– Det var veldig farlig der ute, men når vi stod midt oppe i det var det ikke annet å gjøre enn å forholde seg rolig, og gjøre det vi måtte. Der langt ute til havs hadde vi ikke noe annet valg, sier Mohamed.
Han og broren valgte bevisst å holde seg mest mulig i ro, og ikke ha så mye kontakt med andre. Dette for å unngå å havne i vanskeligheter.
Lærte norsk på skole og i arbeid i barnehage
Da handelsskipet kom dem til unnsetning, og fikk reddet dem fra den falleferdige og synkende båten, kom de omsider til Italia, etter 17 strabasiøse dager til havs.
– Vi kom til Catania på Sicilia, og via Milano gikk ferden videre til Norge. Jeg kom først til Oslo, så ble jeg sendt opp til Vadsø i Finnmark. Det var midt i mørketiden mellom oktober og mars. Jeg ville komme meg bort derfra, og dro så til Trondheim, der jeg bodde i fire-fem år, forteller Mohamed.
Han gikk på videregående skole i Trondheim, og hadde språkpraksis i en barnehage. Dette var nyttig for å lære seg norsk.
– Jeg lærte mye norsk på videregående og i barnehagen. I starten var det vanskelig, jeg kunne ikke noe særlig norsk da jeg kom til Trondheim, og så skulle man plutselig lære trøndersk og greier, sier Mohamed og ler.
Det er et faktum at 27-åringen i dag snakker så godt norsk at det nesten er umulig å høre at han har utenlandsk opphav.
– Jeg tror løsningen for å lære seg språket i mitt tilfelle var å bare snakke så mye som mulig. Jeg bor jo i Norge, har studert her, og nå jobber jeg for fullt. Dessuten er kjæresten min norsk. Jeg snakker jo mye mer norsk enn arabisk. Når jeg bruker arabisk er det når jeg snakker med familien min, som nå bor i Egypt. Det er jo ikke så mange som snakker arabisk i KNS, sier Mohamed og smiler.
Etter Trondheim flyttet han til Oslo hvor ingeniørstudier på Oslo Met ventet, og i dag er han ferdig utdannet dataingeniør, og i full jobb innen IT.
Ble interessert i regattaseiling
Men hvordan er det mulig å få interesse for sjø og seiling, etter å ha overlevd i en flyktningbåt?
– Jeg innrømmer at det kanskje er litt spesielt. Men jeg liker sjøen. Det var ikke på Middelhavet jeg ble glad i sjøen, interessen oppstod noen år senere. Jeg hadde ingen erfaring med sjø, jeg kommer jo fra det syriske innlandet litt utenfor Damaskus, der det ikke er vann. Jeg hadde så vidt vært i båt før jeg flyktet over Middelhavet, sier Mohamed.
Han ble introdusert for båtlivet gjennom noen norske venner som hadde motorbåt. I tillegg hadde foreldrene til samboeren hans båt. Interessen for seiling oppstod da en kamerat begynte på turseiling.
– Vi begynte etter hvert på kurs og regattaseiling, sier Mohamed.
27-åringens nye liv kan sies å være en suksesshistorie. Han startet umiddelbart jobben med å integrere seg i Norge, lære seg språket, ta utdanning, jobbe, og få venner og kontaktnett. Å være en del av KNS er en viktig del av dette.
– Det er veldig hyggelige folk i KNS. Alle er så hjelpsomme. Det er det jeg liker så godt med seiling. Folk er hyggelige. Det neste målet mitt nå blir å kjøpe egen båt, slik at jeg kan seile mer. Nå seiler jeg et par ganger i uka, men jeg ønsker å seile enda mer, sier Mohamed Khir Harate.
